Publisert av: Bell4trix | november 7, 2008

Vinter 2006 -På god vei, men fortsatt ingen svar.

Jeg står foran speilet, jeg har sminket meg for første gang på flere uker. Jeg føler meg ganske bra. Jeg vet jeg ikke må overdrive, men jeg har lyst å se fin ut. Jeg skal inn til Oslo, møte min kjære, og vi skal på kino. Det er lenge siden vi har vært noe ute, lenge siden siste kinoturen. Jeg har på fine klær, ser at de er blitt litt store for meg. Men jeg ser absolutt respektabel ut.

Pappa kommer hjem, han ser anerkjennende på meg og sier jeg er vakker. Han kjører meg til Lillestrøm togstasjon. Og ganske snart er jeg på vei. Jeg ser verden seile forbi i det toget taktfast spinner mot hovedstaden. Jeg hører på musikk på min nye mp3 spiller. Jeg ser mennesker og lurer på hvor de er på vei. Jeg får en høytidelig følelse. Jeg er på vei et sted, jeg er et menneske som har en plan. Og jeg er omgitt av så mange andre mennesker som er på vei et sted, og som har sine historier. Ingen av dem ville gjettet hva min var ved første øyekast. Jeg smiler til personen rett ovenfor meg, han smiler tilbake. Life is good!

Jeg kommer av toget, er nok litt tidlig ute. Sender en sms til min kjære om at jeg går på Oslo city for å titte litt. Lenge siden jeg har vært noen sted, kanskje jeg kan få meg noe nytt i samme slengen? Jeg går opp i første etasje. Kikker rundt. Kjøper meg en pakke juice, er så tørst hele tiden. Jeg tar rulletrappen opp i andre. Står utafor platekompaniet, høy musikk dundrer ut. Det er masse mennesker der inne. Jeg føler meg iskald og svett på en gang. Jeg kjenner at hodet holder på å sprenges. Jeg blir så jævli svimmel og kvalm. lydene blir lavere, pipingen i øret er blitt til et helt orkester. Jeg snur meg sakte for å se om det er noen søppelbøtter i nærheten. Bak meg henger en, men den har et slags lokk over seg, så det er bare ca 20 cm klaring. Jeg har ikke noe valg så jeg sikter og prøver å få hodet i en vinkel slik at dette skal gå bra. Jeg har ikke sjangs. «SPLATT!!!» Jeg spyr utover gulvet ved søppelkassen.

På dette tidspunktet sitter jeg på knær på gulvet og holder meg fast med begge hendene i gulvet. Jeg fortsetter å brekke meg. Jeg har folk rundt meg på alle kanter men alle hopper unna og forsvinner raskt ut av rekkevidde. Jeg hører noen si noe om at det ikke er pent å drikke seg så drita, andre igjen nevner narkotika. Jeg kan ikke tro mine egne ører, jeg som var så fin? Jeg antar det er lett å tro noe slikt.

Jeg har antakeligvis prøvd å stoppe oppkastet med hendene. De er iallefall ikke rene for å si det slik, så jeg kan ikke få opp noe av veska mi. Uansett er jeg temmelig bestemt på å holde meg fast slik at jeg ikke triller av jordkloden. Verden snurrer rundt og rundt, jeg klarer ikke fokusere på noe. Jeg stotrer «Hjelp meg, vær så snill, hjelp!» Flere går forbi. Jeg ser et par ben i høye sko, og registrerer at dette kan muligens være en ansatt. Jeg prøver igjen «Hjelp, jeg er syk, hjelp meg» Stemmen min er svak, og det kjennes som jeg skal falle sammen der og da. Jeg vet fortsatt ikke hva som feiler meg.

Hun stopper, sier noe sånt som «kjære vene, hva kan jeg gjøre?» Jeg sier at jeg trenger hjelp med å komme meg opp, papir/vann eller noe å tørke meg med. Og så må jeg vel få vasket opp på et vis? Hun ringer på vakten og venter sammen med meg. To vektere kommer, de lemper meg i en rullestol. Jeg peker hjelpeløst på det ekle greiene jeg har etterlatt på gulvet, sier jeg nok snart kanskje kan klare å fiske det opp? De har med en bøtte, takk gud! Jeg starter en ny runde i samme øyeblikk. De sier de skal vaske opp, ikke noe problem! -Det finnes altså engler tross alt. Men hva skal de gjøre med meg lurer de, Jeg forklarer at min kjære er på vei, og like etterpå er han der. Vi blir hjulpet inn på et toalett. Og jeg blir vasket mens jeg har runde tre oppi bøtta.

Kinoen blir avlyst. Min kjære ringer pappa, som skulle ha en kveld fri, men neida. Mamma og pappa er blitt vant i løpet av den tiden som har passert. Pappa blir utstyrt med hodepute, bøtte, colaflasker med vann, colabox til meg, håndklær og beskjed om å kjøre som en prest. Hjemme vet jeg at rommet mitt er blitt luftet, mamma har satt inn ny bøtte, og håndkler ligger i senga. Varmeflaskene er fylt.I løpet av 20 minutter er pappa på plass utenfor Oslo s og jeg blir trillet ut, kysset på kinnet av min kjære og sendt hjem igjen. Ny avtale blir ikke spikret, la oss se hva som skjer….

«What a waste, du som var så fin!» Sier pappa og blinker til meg. Jeg har hode i bøtta og registerer såvidt at verden utenfor snurrer forbi, det er mørkt og gatelysene er tent….


Responses

  1. Du skildrer faenskapet på en fantastisk måte, Bell!
    *applaus*

    Jeg blir snart ikke skjokkert over menneskene lenger, de kalde og forutintatte.. Takk og lov finnes rosene innimellom der ute.

    Jeg likte den siste kommentaren til faren din…😉

    Heihei!
    Takk for kommentar! koselig med applaus *rørt* ja, pappa han er gò! (ja mamma også da!)
    Uff, er trist om man ikke skal få hjelp når man trenger det, Men det skjer mye i samfunnet så mange er nok desverre redd.:/ Takk for rosene ja! Klem til deg, Gò jenta!😉

  2. Jeg vil bare gi deg en klem

    Takk takk, En god KleM tilbake!😉

  3. Nå triller tårene. Jeg skulle så gjerne ha gjort noe for deg. For å hjelpe. Avlaste.

    Å, vennen! Verden er urettferdig!😦

    Gode jenta mi, ikke så mycket at gjøra åt! Men er nå tross alt litt bedre pr idag en i 2005-2008. Det var tøffe år, hjelper å ta det roligere! Gla for deg! KleM😉

  4. Fælt å lese om deg lille venn- men du beskriver «helvete» veldig godt!!
    Du..
    Skal snu nå😉

    Ja, det var/og er tøffe tak, men man har da et godt liv tross alt! Og klart det snur! Takk for det, «artig» at flere kjenner seg igjen i beskrivelsen, da var den vel god! KleM til deg!😉

  5. Gud så grusomt, og korr slem folk e! Stakkars dæ! Får litt mere forståelse for ka ME e, og håpe virkelig du blir kvitt fanskapet etterhvert! Stor klem til dæ!

    Hei snuppa, takk! Håpe også at æ blir helt kvitt skjiten, jo før jo bedre. Men en dose tålmodighet kan vel lønne sæ trur æ. Trur i grunn ikke folk mene å være slem, de vet bare ikke bedre, eller e redd? Men kjipt når man treng hjelp seff!😦 Godt om nån lære bare litt mere, forståelse e som balsam for sjela. STOR KleM tilbake😉

  6. uffda, og jeg som ble så glad for deg i starten der! Fælt at folk tror man er full eller rusa når man er syk. Herlighet, jeg skal aldri gå forbi noen i den situasjonen, aldri. Og hva om de så ER rusa? De kan jo også trenge hjelp!
    Opp med hodet, bedre tider kommer🙂

    Hei søta! ja, ikke sant, rusa folk kan jo også trenge hjelp. Man bør være litt raus tenker jeg. Flott at du tenker sånn, det gjør meg veldig glad! Takk takk, bedre tider kommer ja! KleM😉

  7. Bra og beskrivende skrevet for de av oss som ikke vet nok om hva sykdommen kan føre til.. Trist at du måtte oppleve å bli sett på «på den måten»..

    Lykke til videre! Håper det går bedre og bedre..

    Bedre og bedre dag for dag, iallefall nesten. Er vel litt fram og tilbake, men jeg satser på full tilfriskning på sikt! Godt om du kan skjønne bare litt mere om sykdommen. Ja det er rart å være «en sånn en» når jeg aldri har engang har prøvd å røyke, men men…ikke det værste som kan skje!😉 KleM til deg!

  8. Uff, for en opplevelse… Bedre lykke neste gang!

    Hei hei! Velkommen hit! Så koselig at du stakk innom her! Og der sa du det, bedre lykke neste gang ja! KleM til deg!😉

  9. For en opplevelse, ja. Håper du slipper dette en gang til.

    Uff ja, det var MANGE sånne i den tida, desverre! Men bedre nå, Må bare være flink å begrense meg! Du vet nok akkurat hva jeg mener! Du er så flink på aktivitetsavpassning. Men jeg kommer meg! Takk for hilsen! KleM😉

  10. Hei! Jeg kom innom her for å takke for stemmen i Tordenbloggen. Jeg er ikke akkurat erfaren i bloggbyen, så jeg får anledning til å takke for de få stemmene jeg får🙂 Synes det var veldig koselig! …og så begynte jeg å lese innlegget ditt. For det første; Hadde jeg gått forbi deg så hadde jeg stoppet! Jeg får mark av alle de ‘travle’ som bare traske forbi… Du skriver utrolig godt, og selv om jeg ikke kjenner ME-sykdommen personlig, så føler jeg at jeg får et lite glimt av hvordan det er å leve med den sykdommen. Ønsker deg ALT godt og at oppturen er rett rundt hjørnet. Ta vare på den gode følelsen du hadde i forkant av togturen og på togturen – det blir flere sånne!!!

    PS: Jeg jobber i kontorene over Oslo City så jeg er der endel, og hvemsomhelst kan bli kvalm og svimmel av det kjøpesenteret der😉

    Hei Astrid, velkommen hit! Håper du kommer innom igjen! klart jeg stemmer på deg, liker bloggen din!😉 Godt om man kan skjønne litt mere av slike poster, selv om det er litt sterkt. Koselig med så god respons! Og ja, Oslo City er en travel plass, jobbet der selv før! (Vita) Ja man må bare huske de gode tingene og glemme det dårlige, live er nå godt likevel. KleM til deg!😉

  11. Forresten; Jeg la deg til på min bloggrull jeg, for dette må jeg få med meg fortsettelsen på…

    Takk, skal få meg bloggrull når jeg finner ut av det!😉

  12. Det var virkelig vondt å lese om, jeg oppdaget plutselig hvor lett det er for oss mennesker å dømme folk som oppfører seg «rart».

    Du kunne jo ikke noe for at du plutselig fikk et anfall, men da du skrev at menneskene bare fortsatte videre som om ingenting hadde hendt, det fikk meg til å innse hvor fryktelig likegyldig vi har blitt. Og det skyldes jo selvfølgelig mange faktorer, slik som at vi har så mange ulike erfaringer med oss opp gjennom livene våres.

    Noen av oss har ikke noen problemer med å stoppe opp og hjelpe en totalt fremmed, andre verken tør eller vil fordi de kanskje har en eller annen negativ erfaring i forbindelse med noe sånt.

    Men vondt var det like fullt å lese om denne opplevelsen din. Har tenkt å lese mer av bloggen din, men er litt surrete inni hodet mitt for tiden, og greier ikke å skaffe meg oversikt over andre i tillegg til å oppdatere min egen blogg jevnlig.

    Vet ikke hvordan andre gjør det, jeg?

    En riktig så god klem til deg🙂

    Hei hei! Tusen takk for gjennomtenkt kommentar, jeg tror det er mye riktig som du sier!😀 Jeg aner ikke hvordan folk klarer å både blogge ofte og også kommer seg rundt å kommentere, det er bare å beundre. Jeg sjekker rundt innimellom. Leser nok mere enn jeg kommenterer! Men sånn er nå livet akkurat nå, det blir nok bedre! En god KleM tilbake, søta!😉

  13. Grøsser på ryggen av hvor kjent dette er, tøft å måtte oppleve sånt…

    Heisann søta! Takk for besøk på min blogg! Ja, det er nok kjent for oss sjuklingan desverre!😦 Men det går seg til! KleM til deg😉

  14. Å nei og nei!! Stakkars! *trøste* Takker for besøk i bloggen min med det samme. God bedring.

    Hei snuppa! God bedring passer vel omentrent alltid for oss med ME, så tusen takk for det! Den gode nyheten er jo at i 2008 har det vært mye mer rolig, men jeg tar det jo veldig med ro også! For mye aktivitet slår magen på hode og spyrefleksen på. Så her er det mye hviling! Takk for trøst! Kom gjerne på besøk igjen, og klart jeg leser i bloggen din! Har litt å hente på å kommentere bare! KleM😉

  15. Fy søren, det her var tøff post!😦
    Stakkars lille venn, å bli så sjuk og være alene… og oppleve at folk dømmer deg og bare går forbi. Enkelte mangler empati, tydeligvis. Som en annen skrev over her, selv om noen er rusa kan de likevel trenge hjelp.

    Dette var altså i 2006? Håper det går bedre med deg nå, altså, du har vært gjennom så mye vondt. *klem fra meg*

    Hei Prettygirl! Ja, er rart med det men det føltes heldigvis ikke så ille. Jeg visste jo også at min kjære var på vei liksom. Har hatt endel andre utrivelige episoder helt alene, spørs om noen av de kommer her de også. Ja det som er så spesielt med denne situasjonen er jo alle menneskene rundt og ingen som hjelper, det er så rart liksom, Selv om det er mange forståelige grunner for å gå forbi.
    Ja, ME`en har endra litt på seg nå i 2008. Fra å være rimelig mager og skral og spy masse så har jeg nå mye andre plager og til og med lagt på meg! Den går virkelig «runder» hos meg. Men jeg skal være glad om jeg slipper flere år med daglig spying igjen. Hadde noen kjipe dager her for litt siden og da kom jeg på alt igjen. Lett å glemme heldigvis! Det går absolutt bedre, selv om det er i virus-skritt! *smile* Tusen takk for kommentar! KleM😉

  16. Dette kan ikke ha vært en god følelse. Være s¨dårlig også er det ingen som hjelper deg-. Men jeg tror det kan være rett det som du sier. At de som bare går fordbi rett og slett ikke vet hva de kan gjøre, de er redd og tenker sitt om årsakene til hvorfor dette skjer. Men som noen andre kommenterte, uansett hvilken årsak så trenger de vel hjelp? Det var en god beskrevet hendelse, jeg håper virkelig at det blir bedre. Du er heldig som har disse mennskene som støtteapparat. Så kan du gjengjelde dette når de en gang trenger hjep🙂

    Heisann,
    Og hjertelig velkommen hit! Her går det litt tregt om dagen, men regner med du ikke tar det så tungt!😉
    Ja det er ikke noe godt å være dårlig, det er egentlig temmelig ille faktisk. Men om man overlever så går det nå helst bra da. Og det fæle blir som regel bleket ganske så raskt, iallefall for meg. Ja, og så gjelder det jo å fokusere på alt som er bra! Og jeg har MYE bra i livet mitt, blandt annet det du nevner, menneskene rundt meg! Og så håper jeg at sykdommen blir helt borte på sikt! Takk for kommentar! Kom gjerne igjen, når jeg bare knør meg til å poste mere! *smile*

  17. Hmm…kanskje litt sløvt å svare inne i rutene deres for da ser dere ikke at jeg har svart! Noen tips om hvordan jeg kan gjøre dette på en bedre måte? Ser jo andre svarer inne i kommentaren men det kommer likevel opp under «siste kommentarer» på siden her! Alle tips mottas med takk!🙂

  18. Kjære søte snille vakre deg!

    Tusen veldig takk for Max Mekker sang og fine ord om bloggen min i går!

    *Myk knuseklem!*

  19. Heia! var innom bloggen din å mysa, det er en fin blogg du har:) Uff, for en opplevelse du har hadd håper at du ikke opplever dette flere ganger, folk bør jo tenke litt. Du må ha god bedring å se frem over, ikke mist motet:)

  20. Kjære deg, sterk lesning! Og tenk at folk går forbi en alvorlig syk person, sånn er verden vår blitt, et kaldt sted mange ganger. Heldigvis at noen hjalp deg til slutt, vi får tro det er håp for menneskene også:)

    • Hei Kjersti,
      Tusen takk for koselig hilsen! Ja, det er blitt en annen verden…
      Men med så mye umotivert og blind vold så er jeg ikke så overrasket over at folk kanskje ikke tør å bry seg.
      Det er nok håp for menneskene, verden går framover.😉
      KleM til deg!❤


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: