Vinter 2006 -På god vei, men fortsatt ingen svar.

Jeg står foran speilet, jeg har sminket meg for første gang på flere uker. Jeg føler meg ganske bra. Jeg vet jeg ikke må overdrive, men jeg har lyst å se fin ut. Jeg skal inn til Oslo, møte min kjære, og vi skal på kino. Det er lenge siden vi har vært noe ute, lenge siden siste kinoturen. Jeg har på fine klær, ser at de er blitt litt store for meg. Men jeg ser absolutt respektabel ut.

Pappa kommer hjem, han ser anerkjennende på meg og sier jeg er vakker. Han kjører meg til Lillestrøm togstasjon. Og ganske snart er jeg på vei. Jeg ser verden seile forbi i det toget taktfast spinner mot hovedstaden. Jeg hører på musikk på min nye mp3 spiller. Jeg ser mennesker og lurer på hvor de er på vei. Jeg får en høytidelig følelse. Jeg er på vei et sted, jeg er et menneske som har en plan. Og jeg er omgitt av så mange andre mennesker som er på vei et sted, og som har sine historier. Ingen av dem ville gjettet hva min var ved første øyekast. Jeg smiler til personen rett ovenfor meg, han smiler tilbake. Life is good!

Jeg kommer av toget, er nok litt tidlig ute. Sender en sms til min kjære om at jeg går på Oslo city for å titte litt. Lenge siden jeg har vært noen sted, kanskje jeg kan få meg noe nytt i samme slengen? Jeg går opp i første etasje. Kikker rundt. Kjøper meg en pakke juice, er så tørst hele tiden. Jeg tar rulletrappen opp i andre. Står utafor platekompaniet, høy musikk dundrer ut. Det er masse mennesker der inne. Jeg føler meg iskald og svett på en gang. Jeg kjenner at hodet holder på å sprenges. Jeg blir så jævli svimmel og kvalm. lydene blir lavere, pipingen i øret er blitt til et helt orkester. Jeg snur meg sakte for å se om det er noen søppelbøtter i nærheten. Bak meg henger en, men den har et slags lokk over seg, så det er bare ca 20 cm klaring. Jeg har ikke noe valg så jeg sikter og prøver å få hodet i en vinkel slik at dette skal gå bra. Jeg har ikke sjangs. «SPLATT!!!» Jeg spyr utover gulvet ved søppelkassen.

På dette tidspunktet sitter jeg på knær på gulvet og holder meg fast med begge hendene i gulvet. Jeg fortsetter å brekke meg. Jeg har folk rundt meg på alle kanter men alle hopper unna og forsvinner raskt ut av rekkevidde. Jeg hører noen si noe om at det ikke er pent å drikke seg så drita, andre igjen nevner narkotika. Jeg kan ikke tro mine egne ører, jeg som var så fin? Jeg antar det er lett å tro noe slikt.

Jeg har antakeligvis prøvd å stoppe oppkastet med hendene. De er iallefall ikke rene for å si det slik, så jeg kan ikke få opp noe av veska mi. Uansett er jeg temmelig bestemt på å holde meg fast slik at jeg ikke triller av jordkloden. Verden snurrer rundt og rundt, jeg klarer ikke fokusere på noe. Jeg stotrer «Hjelp meg, vær så snill, hjelp!» Flere går forbi. Jeg ser et par ben i høye sko, og registrerer at dette kan muligens være en ansatt. Jeg prøver igjen «Hjelp, jeg er syk, hjelp meg» Stemmen min er svak, og det kjennes som jeg skal falle sammen der og da. Jeg vet fortsatt ikke hva som feiler meg.

Hun stopper, sier noe sånt som «kjære vene, hva kan jeg gjøre?» Jeg sier at jeg trenger hjelp med å komme meg opp, papir/vann eller noe å tørke meg med. Og så må jeg vel få vasket opp på et vis? Hun ringer på vakten og venter sammen med meg. To vektere kommer, de lemper meg i en rullestol. Jeg peker hjelpeløst på det ekle greiene jeg har etterlatt på gulvet, sier jeg nok snart kanskje kan klare å fiske det opp? De har med en bøtte, takk gud! Jeg starter en ny runde i samme øyeblikk. De sier de skal vaske opp, ikke noe problem! -Det finnes altså engler tross alt. Men hva skal de gjøre med meg lurer de, Jeg forklarer at min kjære er på vei, og like etterpå er han der. Vi blir hjulpet inn på et toalett. Og jeg blir vasket mens jeg har runde tre oppi bøtta.

Kinoen blir avlyst. Min kjære ringer pappa, som skulle ha en kveld fri, men neida. Mamma og pappa er blitt vant i løpet av den tiden som har passert. Pappa blir utstyrt med hodepute, bøtte, colaflasker med vann, colabox til meg, håndklær og beskjed om å kjøre som en prest. Hjemme vet jeg at rommet mitt er blitt luftet, mamma har satt inn ny bøtte, og håndkler ligger i senga. Varmeflaskene er fylt.I løpet av 20 minutter er pappa på plass utenfor Oslo s og jeg blir trillet ut, kysset på kinnet av min kjære og sendt hjem igjen. Ny avtale blir ikke spikret, la oss se hva som skjer….

«What a waste, du som var så fin!» Sier pappa og blinker til meg. Jeg har hode i bøtta og registerer såvidt at verden utenfor snurrer forbi, det er mørkt og gatelysene er tent….